Divisjonssluttspill 5. Divisjon, herrer

NOR 92's lag: Bjørn "Bosse Supermann" Aspeholen (M), Kent Salte, Jens-Petter Frøiland, Jarle Gommerud, Henning Larsson, Vidar Aspeholen, Håkon D. Nordlid, Mikael "Sjökan" Sjöqvist, Caj "Kingen" Holm (K) og Håkon T. Andersen

Konstituert Red's comment's
Det var en treningsstinn (eller var det påsketung) Dream Team tropp som møtte opp i Høyenhallen for å bryne seg på de suverene seriemesterne fra 5. div avdeling C. Tunet 3 hadde ikke avgitt et eneste poeng i seriespillet, og gikk inn i KM-sluttspillet med en selvtillit så stor at de nesten ikke gadd å sette opp vantet rundt banen. DT hadde endelig fått gjennomslag for at det ikke skulle være med så mange spillere, og stilte til kamp med tre backer og to rekker fremover, uten noen av stjernene fra a-laget. Det er usikkert om dette var riktig kamp å spisse troppen… Det var med en sunn skepsis de aldrende Nor-spillerne under oppvarmingen observerte hvor raske og veltrente rekruttlaget til Tunet var. Likevel gikk de blåkledde inn i kampen med en noe overdreven respekt for de gul-lilla unggutta fra Manglerud.

For første gang denne sesongen var det ikke Dream Team som førte kampen, og Tunet spilte som vanlig possession-innebandy, men som vi så ofte har opplevd med A-laget deres så spilte de seg likevel ikke til så store sjanser. Det var svært uvant å måtte jage balltrillende motstandere store deler av tiden, men det var virkelig morsomt å endelig møte et lag som faktisk spilte innebandy.

Tunet hadde som nevnt ballen mest i den første perioden, men møtte gang på gang veggen i en opplagt Bosse Supermann. Først etter drøyt 15 minutter klarte divaene fra Oslo øst å få hull på byllen, og hadde det vært opp til Bosse så hadde han fremdeles stått og diskutert med dommerne om det var høy kølle eller ikke. Uansett var det ikke ufortjent at Tunet hadde en ettmålsledelse da lagene tok sin første pause. DT lå lavt i banen og klarte ikke spille seg til særlig mange sjanser de første 20 minuttene.

I pausen fant vi ut at vi trengte mer tyngde på backplass, så Kent Bjarne ble flyttet ned i forsvar sammen med evigunge Gommerud og Frøi, mens lettvekteren Kingen ble flyttet opp på løperplass for bedre å kunne få utløp for sine offensive lyster. I et anfall av selvinnsikt fant vi ut at vi trolig var best tjent med å forsøke å lempe lange baller mot Tunets mål, istedenfor å spille oss ut av forsvar, noe vi hadde visse problemer med. Vi ble også enige om at den litt for store respekten vi hadde hatt for motstanderen kunne bli liggende igjen i rundvantet, for så skremmende gode var de ikke, selv om de fleste spillerne var med i Tunets a-lagstropp og faktisk trente sammen flere ganger i uken. Trening er som kjent ikke eneste veien til seriemesterskapet…

Og hvilken start vi fikk på annen periode. Før vi hadde spilt ett minutt hadde dagens poengplukker, Håkon (ikke Tyss selvfølgelig), dunket inn sitt første mål for dagen. Kjepphøye Tunet-gutter innså at motstanderne hadde mer å by på enn høy matchvekt, men lot seg likevel ikke stresse. De fortsatte å bombardere bortelagets mål, og det er lenge siden keeperen til DT har vært så overarbeidet. Heldigvis hadde Bosse en svært mye bedre dag enn herr Hagen hadde i seriefinalen mot Strømmen, men etter nesten sju minutter måtte han resignert plukke den lille hvite ut av nettet. Eks-trønderen Nordlid ga umiddelbart svar på tiltale, og doblet målbeholdningen sin med sitt andre for kvelden, nydelig fremspilt av den kommende elitetreneren Sjøkan, som åpenbart har kost seg hjemme i hos morsan i Sverige i påsken, da han virket noe overernært.

Oppildnet av egen suksess trodde Eikerbygdenes stolthet at vi faktisk kunne slå de balltrillende og zorrofintende jyplingene, men Tunet bare malte på, og før perioden var over hadde de skutt og snurret inn fire mål, og dermed sikret seg en solid ledelse før siste periode. Det kunne fort vært flere mål til begge lag, og spesielt Dream Teams ungdomsalibi, Larson, skapte veldig mye nærmest på egenhånd. Han skapte også gode muligheter for sine rekkekamerater, Nordlid og Sjøkan, og til og med annenrekka med Kingen, Vidar og Tyss skapte målsjanser, men de avgjørende marginene var ikke på vår side.

Det var en gjeng preget av manglende kondisjonstrening som samlet seg i rundvantet i pausen mellom 2. og 3. periode, men vi bestemte oss for å kjøre på videre. Tunet fikk imidlertid en bra start på den siste perioden, og scoret to ganger før Kingen endelig hadde fått justert siktet og dunket inn en redusering etter at Tunet ikke helt klarte å klarere etter et kortvarig men intenst Nor-press. Dessverre ble avstanden mellom lagene gjenopprettet minuttet senere, etter litt søvnig forsvarsspill hos bortelaget.

Tyss ble litt senere spilt gjennom, og forsøkte seg på en tunnel på Tunets bakerste mann, men uheldigvis var dette den eneste spilleren på Tunet med en kroppsstørrelse som strengt tatt hadde passet bedre på Dream Team, og Tyss stanget bokstavelig talt hodet i veggen. Episoden var ikke stygg, men kampens meget gode dommere mente likevel at slik behandler man ikke en advokat, og henviste den storvokste forsvarsspilleren til fryseboksen, mens en fortumlet Tyss vaklet til egen innbytterbenk. Det påfølgende overtallsspillet ble dessverre ikke omsatt i scoring, men i perioder hadde vi en rull på ballen som var imponerende.

Isteden var det Tunet som etter å ha blitt fulltallige igjen kunne øke ledelsen til 9-3 etter en vakker kontring, hvor et ryggende bortelag ble helt overspilt. Med fire minutter igjen å spille valgte gjestene å ta ut sine siste krefter og presse Tunetbackene høyt i banen, og dette var unggutta åpenbart ikke komfortable med. Gang på gang vant Nor ballen langt inne på Tunets banehalvdel, men til tross for en rekke halv- og helsjanser, klarte vi ikke å få puttet plasten i buret. Tunet var ikke fornøyde riktig enda, og økte ledelsen til 10-3 minuttet før slutt etter en liten markeringsglipp på bakerste stolpe.

Halvminuttet senere spilte Nordlid frem Sjøkan, og helt alene med keeper var han iskald og fikk det hele til å se veldig lett ut. Ettersom dette i følge ham selv var hans eneste ”friläge” i løpet av sesongen, kunne han skryte av 100 % uttelling.

Dream Team tapte kampen med klare 10-4, men kan likevel være godt fornøyde med egen innsats. Hadde PC og Hoffen også vært med, så hadde vi trolig vært mye nærmere seieren. Det var uansett godt å få vist at vi kan spille brukbar innebandy mot god motstand, uten at vi har med etablerte a-lagsstjerner. Dette lover godt foran neste sesong i 4. divisjon.

Nå venter laget med det kryptiske navnet B 16 i sesongens aller siste kamp, og vi kan allerede nå varsle at det blir propagandainnebandy i Solberghallen fredag 20. april. Alle bør nå kjenne sin besøkelsestid og benytte siste mulighet til å få oppleve innebandyens svar på Harlem Globetrotters i det som trolig blir et fyrverkeri av en kamp.

 endelig en motstander som spilte innebandy, og en Bosse Supermann i storform

 alltid surt å tape, selv for en bedre motstander